Vi er vant til glamour i London SE26: Kelly Brook og Jason Statham bodde i etasjen over tannlegen. Men når Anouska Hempels høye hæler slo mot den sprukne asfalten på parkeringsplassen utenfor leiligheten min, var det vanskelig å ikke få assosiasjoner til de gamle etterkrigsbildene av kongelige som besøkte de bomberammede familiene under andre verdenskrig. Hennes ærend i min beskjedne forstad var midlertidig ikke bare av medfølelse. Hempel, kvinnen som lanserte boutiquehotell – konseptet før det engang fikk et navn, var kommet for å gi meg informasjon. Etter antall artikler i interiørmagasiner, og engstelige blogginnlegg på « gjør det selv » - fora å dømme, var halvparten av huseierne i den vestlige verden desperate etter å få et helt ordinært hus til å se ut, og føles, som en femstjerners hotellsuite til 750£ per natt.
I dette tilfellet skulle hun « hempelisere » en beskjeden leilighet i andre etasje av et ombygd viktoriansk rekkehus.

« Det er mulig », sier hun, mens hun ser seg rundt på kjøkkenet mitt. « Alle kan gjøre det. Jeg ser absolutt ingen grunn til det motsatte. Men det må være en sammenheng mellom rommene; en gjennomgående idé. » Hun ser tankefull ut over nødutgangen. « Og du må kjøpe nabohuset, selvfølgelig. » Det er en spøk. Tror jeg.

...

Det er likevel verdt å tenke over det merkelige ved dette innfallet. Et hotellrom er et søvnløst rom. Vi ville blitt plaget hvis det bar spor av en annen gjest, særlig siden mange av oss tar inn på hotell for å gjøre ting vi ikke ville ha gjort hjemme. Vi forventer at et hotellrom rengjøres så grundig som om et lik var fjernet fra senga. (I noen tilfeller har akkurat dette skjedd). Interiøret i et hjem understreker det motsatte; det er et oppbevaringssted for minner. Historien til beboerne bør være tilstede på bilder over peisen, på bilder på veggen og i bøker på hyllene. Hvis hotellrom var som personer, ville disse være smilende lobotomerte pasienter eller mulige psykopater.

Vi er godt vant med glamour i London SE26: Kelly Brook og Jason Statham bodde tidligere over tannlegen. Men idet Anouska Hempels hæler treffer den sprukne sementen på parkeringsplassen utenfor leiligheten min, er det vanskelig ikke å tenke på de kjente postkortene fra Picture Post, med bilder av kongelige på besøk hos bomberammede familier under andre verdenskrig. Hennes oppdrag på mine beskjedne forstadstrakter handler dog om mer enn å tilby sin sympati. Hempel – kvinnen som oppfant boutique-hotellet før det fikk slikt et eiendommelig navn – har kommet for å gi meg informasjon som halvparten av den vestlige verdens huseiere er desperate etter, om man skal tro artikler i interiørbladene og ivrige innlegg på gjør-det-selv-forum på nettet: Hvordan få et helt vanlig hjem til å se ut og føles som en femstjerners hotellsuite i flertusenkronersklassen. I dette tilfellet, å hempelisere en beskjeden leilighet som tidligere utgjorde den midtre etasjen av en treetasjes viktoriansk tomannsbolig.

«Du kan gjøre det,» sier hun, mens hun lar blikket gli over kjøkkenet mitt. «Hvem som helst kan gjøre det. Det fins overhodet ingen grunn til at man ikke skulle kunne det. Men det må være en sammenheng mellom rommene. Én og samme tanke må følges gjennomgående.» Hun kikker dvelende ut over nødutgangen. «Og så måtte du kjøpt huset ved siden av, selvsagt.» Det var en spøk. Tror jeg.

...

Det er dog verdt å bruke et øyeblikk på å dvele ved det snodige i denne impulsen. Hotellrommet er et rom for forglemmelse. Det ville bekymret oss hvis det viste det minste tegn til tidligere beboere, spesielt da mange av oss drar på hotell for å gjøre ting vi ikke ville gjort hjemme. Vi forventer at hotellrommet blir rengjort likeså nøye som om et lik nettopp hadde blitt fjernet fra senga. (Noen ganger vil dette også være tilfelle.) Rommene i hjemmet uttrykker den tvert motsatte tanken: De er minnedepoter. Beboernes historier skal være tilstede i form av fotografiene på peishylla, bildene på veggen, bøkene i hyllene. Hvis hotellrom var mennesker, ville de være smilende lobotomipasienter eller troverdige psykopater.

Vi er vant til glamour i London SE26: Kelly Brook og Jason Statham bodde tidligere ovenfor tannlegen. Men når Anouska Hempels hæler treffer den sprukne sementen på parkeringsplassen utenfor leiligheten min, er det vanskelig å ikke tenke på bildene fra Picture Post med kongelige som besøker husløse familier etter bombing i andre verdenskrig. Det hun har kommet for å gjøre i mitt beskjedne forstedsstrøk dreier seg om mer enn å føle sympati. Hempel – kvinnen som fant opp «boutique hotel» før selve navnet ble et varemerke – har kommet for å gi meg en type informasjon som, etter oppslagene i interiørbladene og de nervøse innleggene på gjør-det-selv-forum å dømme, minst halvparten av huseierne i den vestlige verden jakter desperat på: hvordan gi et vanlig hjem utseendet og følelsen av en femstjernes hotellsuite for £750 natten. Å Hem¬pelisere, i dette tilfellet, innebærer å gjøre om en beskjeden omgjort leilighet, bygget i midtdelen av et treetasjers viktoriansk rekkehus.

«Du kan få det til», sier hun mens hun kaster et blikk over kjøkkenet mitt. «Alle kan få det til. Det finnes ikke noen grunn til hvorfor de ikke skal få det til. Men det må være kontinuitet mellom rommene. En enkelt idé må gjennomføres.» Hun ser vemodig ut på brannstigen. «Og du må selvfølgelig kjøpe huset ved siden av.» Det er en spøk. Tror jeg.

...

Det er verdt å stoppe opp og tenke igjennom hvor merkelig dette innfallet er. Hotellrommet er et sted med hukommelsestap. Vi ville blitt urolige hvis det bar preg av en som hadde overnattet der tidligere, spesielt siden mange av oss drar til hoteller for å gjøre ting vi ikke ville ha gjort hjemme. Vi forventer at et hotellrom rengjøres like grundig som det hadde blitt dersom et lik nettopp hadde blitt dratt ut av sengen. (I noen tilfeller er dette faktisk tilfellet.) Interiøret hjemme omfatter den motsatte idéen: det er et gjemmested for minner. Historien om de som bor der bør finnes der i bildene på peishyllen, bildene på veggen og bøkene i bokhyllene. Hvis hotellrom var mennesker ville de være smilende lobotomerte pasienter eller plausible psykopater.

Vi er vant til glamour i London SE26: Kelly Brook og Jason Statham pleide å bo i etasjen over en tannlege. Men når hælene til Anouska Hempel slår ned i den sprukne sementen på parkeringsplassen utenfor leiligheten min, er det vanskelig å ikke tenke på bilder som ble publisert i magasinet Picture Post, av de kongelige på besøk hos utbombede familier under andre verdenskrig. Misjonen hennes i min beskjedne forstad, handler allikevel om noe mer enn å vise sin sympati. Hempel er kvinnen som oppfant boutique-hotellet, lenge før dette varemerket ble brukt. Hun har kommet hit for å gi meg den informasjon halvparten av alle boligeiere i den vestlige verden desperat har behov for, om vi skal tro alle interiørmagasiner og gjør-det-selv-programmer: Hvordan man kan gi et ordinært hjem stilen og følelsen til et femstjerners hotell, av den typen som koster 750 pund natta per suite. Det vil i dette tilfellet si at man skal Hempel-forvandle en beskjeden leilighet i den midterste etasjen av en ombygd treetasjers viktoriansk, vertikaldelt tomannsbolig.

”Du kan få det til," sier hun, og kaster et blikk rundt i kjøkkenet mitt. ”Hvem som helst kan få det til. Det er ingen grunn til å ikke gjøre det. Men det må være kontinuitet mellom rommene. Man må ha en bærende ide som gjennomføres overalt." Hun ser drømmende ut over branntrappen. "Og du må kjøpe huset ved siden av, selvfølgelig." Det siste er en spøk. Tror jeg.

...

Det er grunn til å stoppe opp og tenke over hvor eiendommelig denne impulsen er. Hotellrom er steder uten minner. Det ville plage oss dersom det skulle finnes tegn der fra tidligere beboere, spesielt siden mange av oss bruker hoteller til å gjøre ting vi ikke ville gjort hjemme. Vi forventer oss at et hotellrom skal rengjøres like grundig som om et lik akkurat hadde blitt dradd ut av senga. (I noen tilfeller vil dette faktisk ha skjedd). Interiøret i et hjem bygger på den motsatte ideen: Det er et lagringssted for minner. Historien om de som bor der bør være til stede i familiebilder på peishylla, bilder på veggene, og bøker i bokhylla. Dersom hotellrom var folk, ville de være smilende lobotomipasienter, eller mulige psykopater.

Vi er vante med glamour i Londons poskode SE26: Kelly Brooks og Jason Statham pleide å bo over tannlegen. Men idet Anouska Hempels hæler slår mot den sprukne sementen på parkeringsplassen, er det vanskelig å ikke tenke på de der Picture Post-fotografiene av kongelige som besøkte utbombede familier under andre verdenskrig. Hennes misjon her i mine beskjedne drabantbytrakter handler imidlertid om mer enn å by på sympati. Hempel – kvinnen som oppfant boutiquehotellet lenge før det bar et slikt selvgodt navn – har kommet for å gi meg informasjon som, etter å dømme ut fra midtsidene i interiørblader og engstelige innlegg på nettbaserte gjør-det-selv fora, halvparten av huseierne i den vestlige verden virker så desperate etter: Hvordan gi et ordinært hjem stilen og følelsen til en femstjerners, 8000 kr-per-natt hotellsuite. For å hempelisere, i dette tilfellet, en beskjeden ombygd leilighet, skapt fra den midterste skiva i en tre-etasjes viktoriansk tomannsbolig.

«Du kan gjøre det", sier hun, mens hun lar øynene flakke rundt kjøkkenet mitt. «Hvemsomhelst kan gjøre det. Absolutt ingen grunner i mot. Men det må være en kontinuitet mellom rommene. Én idé må gjennomføres.» Hun ser drømmende ut over brannutgangen. «Og du blir selvsagt nødt å kjøpe huset ved siden av.» Det er en spøk. Tror jeg.

…

Men det er verdt en tankepause da, er det ikke, å undres over hvilken merkelig impuls dette er. Hotellrommet er et hukommelsesløst sted. Det ville virke forstyrrende på oss om det bar noen som helst spor etter en tidligere gjest, særlig fordi så mange av oss drar på hotell så vi kan gjøre ting vi ikke ville gjort hjemme. Vi forventer at at hotellrom skal være rengjort så grundig som om et lik nettopp har blitt slept fra sengen. (I noen tilfeller vil det faktisk ha skjedd). Det hjemlige interiøret legemliggjør den motsatte ideen: Det er et oppbevaringssted for minner. Historien til beboerne bør være der, i fotografiene på peishyllen, bildene på veggen, bøkene i hyllene. Om hotellrom var folk, ville de være smilende lobotomipasienter eller troverdige psykopater.