We're accustomed to glamour in London SE26: Kelly Brook and Jason Statham used to live above the dentist. But when Anouska Hempel's heels hit the cracked cement of the parking space outside my flat, it's hard not to think of those Picture Post photographs of royalty visiting bombed-out families during the second world war. Her mission in my modest tract of suburbia is, however, about more than offering sympathy. Hempel—the woman who invented the boutique hotel before it bore any such proprietary name—has come to give me information for which, judging by the spreads in interiors magazines and anxious postings on online DIY forums, half the property-owners in the Western world seem desperate: how to give an ordinary home the look and the vibe of a five-star, £750-a-night hotel suite. To Hempelise, in this case, a modest conversion flat formed from the middle slice of a three-storey Victorian semi.
"You could do it," she says, casting an eye around my kitchen. "Anyone could do it. Absolutely no reason why not. But there has to be continuity between the rooms. A single idea must be followed through." She looks out wistfully over the fire escape. "And you'd have to buy the house next door, of course." That's a joke. I think.
...
It's worth pausing, though, to consider the oddness of this impulse. The hotel room is an amnesiac space. We would be troubled if it bore any sign of a previous occupant, particularly as many of us go to hotels in order to do things we would not do at home. We expect a hotel room to be cleaned as thoroughly as if a corpse had just been hauled from the bed. (In some cases, this will actually have happened.) The domestic interior embodies the opposite idea: it is a repository of memories. The story of its inhabitants ought to be there in the photos on the mantelpiece, the pictures on the wall, the books on the shelves. If hotel rooms were people, they would be smiling lobotomy patients or plausible psychopaths. | Vi er vant til glamour i London SE26: Kelly Brook og Jason Statham bodde i etasjen over tannlegen. Men når Anouska Hempels høye hæler slo mot den sprukne asfalten på parkeringsplassen utenfor leiligheten min, var det vanskelig å ikke få assosiasjoner til de gamle etterkrigsbildene av kongelige som besøkte de bomberammede familiene under andre verdenskrig. Hennes ærend i min beskjedne forstad var midlertidig ikke bare av medfølelse. Hempel, kvinnen som lanserte boutiquehotell – konseptet før det engang fikk et navn, var kommet for å gi meg informasjon. Etter antall artikler i interiørmagasiner, og engstelige blogginnlegg på « gjør det selv » - fora å dømme, var halvparten av huseierne i den vestlige verden desperate etter å få et helt ordinært hus til å se ut, og føles, som en femstjerners hotellsuite til 750£ per natt. I dette tilfellet skulle hun « hempelisere » en beskjeden leilighet i andre etasje av et ombygd viktoriansk rekkehus. « Det er mulig », sier hun, mens hun ser seg rundt på kjøkkenet mitt. « Alle kan gjøre det. Jeg ser absolutt ingen grunn til det motsatte. Men det må være en sammenheng mellom rommene; en gjennomgående idé. » Hun ser tankefull ut over nødutgangen. « Og du må kjøpe nabohuset, selvfølgelig. » Det er en spøk. Tror jeg. ... Det er likevel verdt å tenke over det merkelige ved dette innfallet. Et hotellrom er et søvnløst rom. Vi ville blitt plaget hvis det bar spor av en annen gjest, særlig siden mange av oss tar inn på hotell for å gjøre ting vi ikke ville ha gjort hjemme. Vi forventer at et hotellrom rengjøres så grundig som om et lik var fjernet fra senga. (I noen tilfeller har akkurat dette skjedd). Interiøret i et hjem understreker det motsatte; det er et oppbevaringssted for minner. Historien til beboerne bør være tilstede på bilder over peisen, på bilder på veggen og i bøker på hyllene. Hvis hotellrom var som personer, ville disse være smilende lobotomerte pasienter eller mulige psykopater.
|